Vi er glade for å ha fått muligheten til å snakke med VILDE om hvordan det er å være artist og ha astma. VILDE (25) er en norsk popartist og låtskriver som nå er aktuell med sin nyeste låt «Never Said Enough». og er kåret til februars artist av NRK P3 Urørt. Hun har vokst opp med astma og ønsker nå å dele historien sin med oss.
Hvordan fant du først ut at du har astma?
Jeg var 2,5 år gammel da jeg ble diagnostisert med moderat til alvorlig infeksjonsindusert astma. Jeg husker ikke så mye fra denne tiden fordi jeg var veldig liten. Min mor har fortalt meg at jeg hostet konstant, ofte en gang i minuttet i 6 timer av gangen, noe som min mor syntes var dramatisk og forferdelig. Min mor var alene med 3 barn, alle med astma, noe som var ekstremt slitsomt. Fra jeg fikk diagnosen hadde jeg ca 6-7 ganger i året hvor jeg var syk med astma i 4-6 uker.
Har du alltid elsket å synge?
Jeg har sunget hele livet, og hadde ofte opptredener i stua fra jeg var liten. Jeg sang konstant! Jeg begynte å spille klarinett da jeg var 9 år, noe som var god trening for lungene og bra for astmaen. Etter det begynte jeg å synge i kor, noe jeg gjorde i mange år. Jeg husker spesielt at jeg i 2010 var innlagt i 10 dager på grunn av astma (og kikhoste). Jeg savnet skolen og måtte ta igjen litt tid på sykehuset, men jeg fant en gitar i stedet. Jeg tok opp gitaren og lærte noen triks. Kort tid etter fikk jeg min første gitar og begynte å skrive mine egne låter. Det var da jeg bestemte meg for å bli artist og låtskriver.
Hvordan var det å vokse opp med astma?
Siden jeg fikk diagnosen har mamma sørget for at jeg får være med på de aktivitetene jeg selv ønsket. Jeg var aldri på sidelinjen da astmaen ikke ville være et hinder. Jeg spilte fotball i 12 år, spilte klarinett, gikk på ski, sang i kor og så videre. Selv når jeg var i barnehagen og syk med astma, bar personalet rundt astmaapparatet mitt (nebulisatoren) slik at jeg kunne leke med de andre.
Men i de verste periodene, da jeg var veldig syk, måtte jeg holde meg innendørs hjemme og gå glipp av skolen. Var det mye tåke og fuktighet måtte jeg også holde meg innendørs. Da jeg var frisk nok til å gå på skolen, fikk jeg ta med meg apparatet. Selv om enheten var stille, husker jeg det var flaut å ta det opp i timen. De andre barna var nysgjerrige og stirret mye, lurte på hva jeg hadde i munnen og hvorfor det kom røyk ut.
Jeg har bare opplevd frykt én gang på grunn av astmaen min. Jeg var 13 år gammel og brystet mitt var veldig stramt og leppene mine var blå. Jeg hostet og kastet opp hele tiden på grunn av mye slim. Vi kom raskt til legevakten og fikk hjelp, og det gikk bra.
Det positive med astma er de mange gode minnene jeg har fra både Geilomo barnesykehus og Los Teques på Gran Canaria. Fra jeg var 4 år har jeg vært i astmapermisjon 6 uker i året. Der hadde vi leksjoner om astma og jeg lærte mye. Da var det mye fokus på fysisk aktivitet og vi gikk på ski og skøyter, svømte, klatret mm. Jeg fikk mange venner på min egen alder som også hadde astma, og syntes det var gøy å møte andre barn som hadde de samme opplevelsene som meg selv. Da jeg ble litt eldre (14-15) var jeg på Los Teques på Gran Canaria sammen med andre på samme alder som også hadde astma, hvor vi ble fulgt opp av leger og sykepleiere, drev med fysiske aktiviteter og fikk gå på skole der.
Foto: Mario De La Ossa
Hvordan er forholdet ditt til astmaen din i dag?
Det går faktisk veldig bra nå, jeg er ikke syk så ofte som før. Men jeg må hele tiden passe på og være forsiktig så jeg ikke blir forkjølet, samt ta medisinene mine daglig. Jeg er ikke så god på det siste, jeg tenker ofte «jeg er ikke syk nå, da trenger jeg ikke ta medisinene mine». Men det er viktig å ta medisiner på forhånd, for plutselig er jeg veldig syk. Det er litt ironisk, at jeg hele livet har lært om sykdommen og hvor viktig det er å ta medisinene dine, så sitter jeg her, 25 år gammel, og glemmer å ta medisinene mine. Jeg må ta meg sammen der!
De siste 2 årene har jeg kun hatt 1-2 perioder med astma hvor jeg går til maskinen hver 4. time, og det skjer som regel om vinteren når jeg blir forkjølet. Jeg er artist og må derfor være ekstra forsiktig og holde meg frisk i tilfelle det blir en spillejobb neste uke. Jeg kan f.eks. ikke gå inn i parfymebutikker fordi jeg blir trang i brystet. Jeg må holde god avstand til folk som røyker, noe som kan være vanskelig på klubber, festivaler og i byen, da jeg får problemer med å puste. Ellers er jeg også litt redd for hvordan covid-19 kan påvirke meg som har astma. Jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke har fått det enda, da jeg er litt redd for at jeg skal bli alvorlig syk.
Jeg tror ikke jeg har noen morsomme minner om astma, men det er veldig flaut å hoste hele tidennmed tanke på koronasituasjonen. Folk ser skjevt på meg og er sikkert redde for at jeg har viruset. Ofte må jeg unnskylde meg foran fremmede og si «unnskyld, jeg har bare astma». Å være astmatiker i dag er definitivt en belastning i pandemisituasjonen.
Er det noe du tror de rundt deg ikke har forstått om hvordan det er å leve med astma?
Mamma har noen familiemedlemmer som egentlig ikke forsto sykdommen, og jeg ble ofte undermedisinert da jeg hadde overnattet hos dem da jeg var yngre. Kanskje det er mangel på kunnskap, jeg vet ikke. Jeg har ofte opplevd at hvis jeg forteller at jeg har astma, svarer folk at «ja, men det er ikke så farlig, alle har litt astma». Da kjenner jeg at jeg blir litt provosert. De skulle bare vite hvor mye tid jeg har vært på sykehuset, hvor ofte jeg har blitt blå av å ikke kunne puste, og hvor ofte jeg har hengt over en spy-bøtte, og hvor masete det er med medisinene og sånt.
Hvis du hadde muligheten til å gå tilbake i tid og fortelle ditt “yngre jeg” noe om astmaen din, hva ville du fortalt dem?
Det er to ting jeg ville fortelle:
1: “Kle deg! Du blir syk hvis du er kald! Ikke gå rundt i Converse i minus 15 grader fordi du vil være “kul”», og
2: “Ikke vær uforsiktig med medisinene dine. Vær grundig og på forhånd”. Det siste punktet jobber jeg fortsatt med i dag, haha.
Takk for tiden din! Hør VILDEs musikk på spotify her
No Comments